Politikere forveksler posisjonen de er tildelt, med egne persolige evner

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Ketil Raknes om politisk makt

«Alle er opptatt av makt, Ronald, til og med Reiulf Steen.» Replikken faller i den første episoden av tv-serien Makta. Olje- og energiminister Bjartmar Gjerde og partisekretær Ronald Bye diskuterer på en røykfylt kafé hvordan de skal forhindre at Reiulf Steen blir statsminister. Det er da den machiavelliske Gjerde forklarer Bye hvordan politikere egentlig tenker.

Makta gir et lekent og underholdende innblikk i en av de bitreste maktkampene i norsk politisk historie, der aktørene fortsatt krangler om hva som skjedde. Da Gro Harlem Brundtland ga ut sin selvbiografi i 1997, skrev hun at «Reiulf ville gjøre hva han kunne for å gjøre det vanskeligst mulig å være meg». Steen omtalte på sin side Brundtland som «det kaldeste, mest hensynsløse menneske jeg noen gang har støtt på». De to ble aldri forsont og kommuniserte med hverandre først og fremst gjennom bøker preget av gjensidig forakt.

Makta er en nyttig påminnelse om at samfunnsforskningen ofte kommer til kort i å beskrive hvordan politisk makt utøves og hva den gjør med menneskene underveis. Å få politikere til å snakke ærlig om makt er ikke enkelt fordi aktørene tviholder på sine egne versjoner av historien og ikke nødvendigvis har reflektert over hva makten har gjort med dem. Der tv-serien trolig treffer best, er når den brøyter seg vei inn i et av de største tabuene i norsk politikk. For hva er det makten egentlig gjør med politikere? Endrer det måten de er på overfor andre og ikke minst hvordan de ser på seg selv? Og hvordan takler egentlig politikere at de mister makten? Finnes det et godt liv etter livet på toppen, eller blir man så skadet av det livet man har levd, at bitterheten og ikke minst kampen for eget ettermæle bare spiser en opp?

Sånn sett kan serien hjelpe oss å forstå konsekvensene av dagens maktkamper i norske politiske partier. Historien går, men maktkampene består. Mange venter nå nervøst i Høyre på maktkampen som kommer etter Erna Solberg. Og i Ap forsvinner politiske karrierer ned i rennesteinen etter hvert som habilitetsskandalene tårner seg opp.

Makten blir en del av deg

En av de bedre innføringene i maktens problem er boken Corruptible – Who Gets Power and How it Changes Us av Brian Klaas. Boken er basert på gjennomgang av omfattende forskning om makt. Klaas siterer velkjente funn på hvordan makt gjør oss mer selvsentrerte, mindre empatiske og mer villige til å ta risiko. Makten gir en rus der vi overvurderer egne evner og lettere engasjerer oss i grenseoverskridende adferd.

Noe av denne effekten skyldes at det er lett å forveksle posisjonen en er tildelt, med egne personlige evner. Når en har makt, forandres adferden til de rundt deg. I den perioden jeg var statssekretær for SV, var journalistene alltid interessert i hva jeg hadde å si, ledere for interesseorganisasjoner ringte stadig for å slå av en prat og jeg ble invitert på årsmiddagen til NHO. Da jeg sluttet høsten 2013, ble det stille, veldig stille.

Jeg var aldri spesielt viktig eller profilert, men jeg fikk kjenne på hvordan det å miste makt gir en tapsfølelse. For politisk engasjerte mennesker forsterkes dette av at det å sitte i regjering eller å lede et parti utgjør et karrierehøydepunkt som er vanskelig å toppe. Ofte gjør man dette sammen med folk man har vært venner med siden tiden i ungdomspartiet i veldig sterke og tette fellesskap.

Den beste tiden i livet

En dag i 2009 da jeg kom på jobben i Kunnskapsdepartementet, fortalte daværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell at Jens Stoltenberg hadde sagt til ham at «husk at du skal være statsråd veldig kort og avgått statsråd veldig lenge». Deretter doserte Solhjell for meg at «du må nyte denne tida, om nokre år kjem du til å sjå tilbake på det som den beste tida i livet ditt!»

En studie av tidligere britiske parlamentsmedlem mer, publisert i tidsskriftet Journal of Loss and Trauma, konkluderer med at tap av politisk makt er spesielt smertefullt siden det ofte skjer brått og uventet. Siden ingen synes synd på en avgått politiker, blir opplevelsen enda mer ensom. En av politikerne som er intervjuet i artikkelen, beskriver det å miste politisk makt som «en annerledes form for død, en død der ingen sørger sammen med deg».

Senskadene

Det er i det perspektivet vi må forstå Anette Trettebergstuens tårer og Anniken Huitfeldts anstrengte smil når de måtte forlate statsrådspostene sine. Det som skulle være karrierens høydepunkt, blir deres største nedtur. Makten har ingen rettferdighet, så folk ofres i tråd med kabaler som må gå opp og hvor viktige de er for partiets fremtid. Den såkalte «misnøyebenken» i Aps stortingsgruppe der tidligere statsråder i Støres regjering nå sitter, må alle bære på en sorg de stort sett bare kan dele med seg selv.

I Norge finnes det ikke noe behandlingstilbud for maktavrusning, så konsekvensene av at makten forsvinner er noe politikere må takle alene. Her kan mestringsstrategiene være mer eller mindre hensiktsmessige. De viktigste senskadene jeg selv sliter med, er at jeg noen ganger innledninger setninger med «da jeg var med i regjering» og alltid er litt for klar til å dele en anekdote fra glansdagene i den rødgrønne regjeringen. Jeg elsker også å snakke med journalister og partifolk om maktkamper og politisk sladder. Sånne samtaler fyller meg med sterk indre glede. Jeg ser på det som en yrkesskade som er til å leve med. Det som er sikkert, er at politikere som sier at makten ikke har preget dem, enten er selvfornektende eller lyver.

«Jeg har savnet meg»

Overgangen fra maktens tinder er verre for dem som har knyttet hele selvbildet og yrkeskarrieren sin opp mot politisk makt. Da er de overbevist om at de fortjener politisk makt mer enn andre og et liv i skyggene er rett og slett ikke til å holde ut. Da Carl I. Hagen i 2010 gjorde comeback som ordførerkandidat i Oslo, ble han sitert på at hovedårsaken var at «Jeg har savnet meg». Hagens comeback var en gigantisk feilvurdering. Istedenfor å nøye seg med et ettermæle som mannen som bygget det moderne Frp, har han det siste tiåret blitt løpende rundt som en sliten sirkushest som folk bare rister på hodet av.

En annen tidligere partileder som slet med å gi slipp, er Erik Solheim. Audun Lysbakken kviet seg for samtalene med Solheim fordi han visste at han kom til å eksplodere. Da dagen for avgangen kom, insisterte Erik Solheim, mot sine egne rådgiveres anbefaling, på å holde en egen pressekonferanse der hans egen fortreffelighet sto i sentrum. Ifølge Solheim var det «trist at partipolitikk går foran hensynet til landet». Siden den gang har Solheim aldri sagt et positivt ord om SV og har senere meldt seg inn i MDG.

Statsministeren blir aldri ferdig

Også i tv-serien Makta illustrerer hvor vanskelig det er for tidligere partiledere å gi slipp. Her er det Einar Gerhardsen som lusker rundt i kulissene og tørster etter anerkjennelse. Scenen der han vandrer rundt på Ap-landsmøtet, minnet meg om at det mest krevende oppdraget en kunne få på et landsmøte i SV, var å ta vare på de såkalte SV-veteranene. Dette var en forsamling der fortidens kamper fortsatt levde intenst og behovet for å bli sett og anerkjent var bunnløst. Det var en påminnelsene om at en av den politiske maktens sikreste effekter er at man blir veldig selvsentrert. Jeg pleier å si at de som mener politikere prater mye, aldri har møtt en eks-politiker.

Det ofte litt vanskelige livet som venter etter den politiske makten, kan gi oss et annet perspektiv på situasjonen rundt Erna Solberg. Mange var overrasket da hun sa hun ville fortsette som partileder etter valget i 2021. Siden hun ikke virker veldig interessert i internasjonale jobber, er det strengt tatt ingen gode alternativer til å være statsminister i Norge. Livet som eks-statsminister på borgerlig side ser ikke så veldig fristende ut. Man kan skrive lange og uforståelige selvbiografier som Kjell Magne Bondevik eller bli retthaversk debattant som Kåre Willoch.

Og hva med hovedpersonen i Makta, Gro Harlem Brundtland? Blir hun noensinne ferdig med den politiske makten? Jeg har bare møtt henne en gang under en lunsj. Da pratet hun uavbrutt i tre timer og la knapt merke til at Arne Olav til slutt hadde sovnet på stolen ved siden av. Kunnskapsnivået og analysene var like imponerende som evnen til å holde på ordet. Under valgkampen gikk den 84-årige Brundtland dør til dør sammen med Raymond Johansen og ble valgt inn i Oslo bystyre. Hun var visst ikke ferdig med makta likevel.

Tekst: Ketil Raknes, leder ved Institutt for kommunikasjon, Avdeling for kommunikasjon, ledelse og markedsføring

Artikkelen ble først publisert på morgenbladet.no under tittelen Politikere tviholder på makt fordi de er livredde stillheten på den andre siden

Vi vil gjerne høre fra deg!     

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.