Nostalgiens spøkelse hjemsøker demokratier over hele den vestlige verden

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Ketil Raknes om politisk retorikk

For noen uker siden satt jeg på Ullevaal stadion sammen med mange andre bergensere og så Brann vinne cupfinalen. Siden Brann har norgesrekorden i å tape cupfinaler, regnet de fleste med at det hele kom til å ende i katastrofe. Da Brann vant, kom det som en hyggelig overraskelse, men alle som har fulgt med, vet at Brann aldri er mer enn et nachspiel eller en styrekonflikt unna en ny tur ned i avgrunnen. Mange Brann-supportere lever etter Georg Johannesens gamle maksime om at «Bergens historie er 150 år med sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer». Nye nedturer føyer seg inn i denne verdensforståelsen, og jo lenger tiden går, desto større blir gamle bragder.

På Brann stadion synger man «visst faen gjør vi det som i 1963» uten at noen blir flaue over at 1963 er veldig lenge siden. I Bergen var alt bedre før, eller som Ole Paus presist formulerte det: «Bergen, Bergen, ditt navn er nostalgi.»

Modernitetens uønskede tvilling

Denne bergenske holdningen til virkeligheten pleide å være smal og sær, men har nå fått et slags internasjonalt gjennombrudd. Nostalgiens spøkelse hjemsøker demokratier over hele den vestlige verden. Britene vil tilbake til tiden da de var en stormakt, og trodde at å løsrive seg fra EU ville gjøre dem store og mektige igjen. Mange amerikanerne vil «Make America Great Again» ved å opprettholde hvit overmakt og tradisjonelle kjønnsroller. I Tyrkia vinner Erdogan valg etter valg ved å love en slags gjenreisning av det ottomanske imperiet. Valgkamper vinnes ikke lenger ved å se fremover, det blir stadig mer populært å se bakover.

I boken The Future of Nostalgia (2001) hevder den amerikanske litteraturviteren Svetlana Boym at vi er inne i en periode med en global epidemi av nostalgi. Ifølge Boym er fortidslengselen alltid sterkest i perioder med store samfunnsendringer. Nostalgien er modernitetens uønskede tvilling. Jo sterkere folk opplever at samtiden endrer seg til det ugjenkjennelige, desto sterkere blir lengselen etter tapte fellesskap og tapt mening.

Tar seg selv alvorlig

Ordet «nostalgi» ble første gang brukt av den sveitsiske medisinstudenten Johannes Hofer i 1688, for å beskrive plagene til sveitsiske soldater som var stasjonert i utlandet. Han mente noen av soldatene lengtet så mye hjem at de døde av det. Ordet er sammensatt av det greske nostos, som betyr «å komme hjem», og algos, som betyr «lengsel» eller «sorg». Nostalgien er den melankolske følelsen man får når man ser på barndomsbilder av seg selv og tenker at en gang var ting veldig fint. Nostalgien er en hyggelig telefonsamtale til fortiden som blir besvart.

Boym beskriver nostalgien som forførerisk fordi den er en lengsel etter et sted som aldri har eksistert, og dermed er en slags «forelskelse i ens egen fantasi». Boym skiller også mellom en snill form for nostalgi som hun kaller reflekterende nostalgi, og en farlig form for nostalgi hun kaller restaurerende nostalgi. Den reflekterende nostalgien forstår at fortiden ikke kan rekonstrueres eller komme tilbake, og kan være både humoristisk og ironisk.

Den restaurerende nostalgien er mer kompromissløs. Den tar seg selv dødsens alvorlig og mener i fullt alvor at ting var bedre før. Den restaurerende nostalgien er også paranoid og konspiratorisk fordi den leter etter fiender som skal få skylden for samtidens forfall. Restaurerende nostalgikere tror på en tegneserieversjon av historien, der fortiden er fantastisk og storslått. Hvis bare de riktige grepene tas, kan det mytiske «hjemlandet» gjenopprettes.

Finner fiender

Den bergenske nostalgien er et godt eksempel på den reflekterende varianten. For bergensere fungerer nostalgien som en blanding av emosjonell sutteklut og evig kilde til selvironi. Supportergruppen jeg selv tilhører, har navnet Diaspora Bergensis, men det er ingen medlemmer der som tror de er en fordrevet folkegruppe som drømmer om å vende tilbake til regnbyen i vest. De fleste har det helt topp med bedre klima og godt betalte jobber på Østlandet. Diasporaen dyrker først og fremst forestillingen om Bergen som et imaginært hjem som aldri har eksistert. Derfor drar de rundt på kamper med et banner hvor det står «Bergen når eg dør». Oslo er å foretrekke når man fortsatt er i live.

Restaurerende nostalgi preger mange av de høyrepopulistiske partiene både i Europa og andre steder. Her er lengselen etter fortiden blottet for ironi og jakten på fiender helt konkret. De vanligste syndebukkene er EU, liberale eliter, islam og homofili. I Storbritannia rotet hele den konservative eliten seg inn i forestillingen om at EU hadde skylden for alt som hadde gått galt i landet. I USA tror stadig flere republikanere at landet står på randen av et sivilisasjonssammenbrudd som krever ekstreme og udemokratiske tiltak for å fjerne landets indre fiender. Konservative krefter over hele den vestlige verden marinerer seg selv i en retorikk om tap, forfall, håpløshet og farlige fiender som ønsker å knuse alt landet de bor i, har holdt kjært.

Vil trekke i nødbremsen

Her i Norge er vi heller ikke ukjent med at overdreven fortidslengsel kan bære galt av sted. Et av Norges største forfatterskap er bygget på modernitetsmotstand og fortidslengsel. Knut Hamsun hatet industrisamfunnet og forgudet bondesamfunnet. I artikkelen «Et ord til oss» fra 1910 henvendte Hamsun seg direkte til det norske folk og erklærte at «vi har noen røtter i vår jord, dem kapper vi ikke, det er de som gjør at vi står». Han angrep alt fra turisme til biltrafikk og hevdet at Norge var i ferd med å bli et «latterlig og intetsigende Sveits», et «hotell for utlendinger». Ifølge Hamsun var selve den norske folkesjelen skadet: «Vi har mistet vår arbeidsomhet, vårt indre har tapt.»

Hamsuns nostalgiske patos toppet seg med den nobelprisvinnende romanen Markens Grøde (1917), som er flott litteratur, men håpløs politikk. Det er vanskelig å bygge et samfunn på at folk skal flytte ut av byen, vandre rundt i blåbærlyng og sove på «et barleie under en berghammer».

Nostalgikere leser ikke bøkene til Steven Pinker eller Hans Rosling, som gjennom nitide studier av store datasett har kommet til at verden stadig beveger seg litt fremover. I likhet med Hamsun føler de at modernitetens krefter har gått av skaftet, og nå må noen trekke i nødbremsen. Dagens små Hamsun-kloner surrer rundt i sosiale medier og klager over at de føler seg fremmedgjort i et samfunn der barnehagebarn går i pridetog og statskanalen feirer muslimske høytider.

Nytt parti for nostalgikere

I norsk politikk handler stadig mer politisk retorikk om tapte steder, tapte muligheter og tapte fellesskap. Noen savner industriarbeideren, andre de tradisjonelle kjønnsrollene, og noen lengter tilbake til små bygdesamfunn. Senterpartiets agrarnostalgi drømmer om et Norge der alle bor i små, trygge bygdesamfunn, mens Rødts sosialdemokratiske nostalgi savner den mannlige industriarbeideren og lurer på hva Gerhardsen hadde tenkt dersom han fortsatt var i live. Strømnostalgien har fått tverrpolitisk fotfeste, der politikere i alle partier tror det fantes en tid da kraftmagasinene flommet over og leverte billig strøm til alle.

Norsk venstreside har alltid vært svak for fortidslengsel. Da jeg gikk i studiesirkel i Sosialistisk Ungdom på slutten av 1990-tallet, fikk jeg inntrykk av at Norge nådde toppen en gang på midten av 1970-tallet. Etter det kom høyrebølgen, nyliberalismen og ikke minst new public management og ødela den norske idyllen.

En del av disse nostalgiske strømningene ledes nå inn i det nystartede Industri- og næringspartiet, som seiler opp i de lokale målingene. Partiets program er en blanding av nostalgiske strømninger i partier som Rødt, Sp, Frp og Ap. Budskapet er at Norges problemer kan løses ved at vi kvitter oss med broilerpolitikere som mangler sunn fornuft og arbeidserfaring. Det meste som går galt i Norge, skyldes EU og globaliseringen, så derfor må vi ut av EØS, slutte å eksportere kraft og si opp Parisavtalen. Et selvforsynt og selvrådende Norge styrt av arbeidsfolk som praktiserer sunn fornuft, er idealet.

Dyrk heller fremtiden

Nostalgi fungerer godt som litteratur, poesi og fotballkultur, men som politikk er det både fordummende og farlig. Politisk nostalgi er farlig fordi den frister oss til å forlate kritisk tenkning til fordel for utopiske drømmer om tapt mening og tapte fellesskap. Nostalgien forfører mer enn den overbeviser, noe Senterpartiet har fått merke etter at partiet inntok regjeringskontorene.

Å styre et land inn i fremtiden er noe annet enn å dra rundt med en kaffekopp og love at alt skal bli som før. Politikk handler om å løse de konkrete problemene vi har her og nå, og da plikter man å gi velgerne et realistisk bilde av hvor man er, og hvor man skal. Derfor bør politikk handle mer om fremtidsdrømmer enn fortidsdrømmer, for fremtiden er det eneste vi har muligheten til å gjøre noe med.

Denne teksten ble publisert i Morgenbladet 30. juni 2023 under tittelen "Politisk nostalgi er både fordummende og farlig".

Vi vil gjerne høre fra deg!       
Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.