Korona smitter ikke gjennom kultur

Jakten på syndebukker. Det har gitt korona et etnisk og kulturelt ansikt. Illustrasjonsbilde. Photo by Adli Wahid on Unsplash.
  • Skrevet av

      • Professor
      • Høyskolelektor / Instituttleder
  • Sist oppdatert

    8. oktober 2020

  • Kategori

  • Tema

    • Covid-19
    • Helsevitenskap
    • Pandemi
  • Skrevet av

      • Professor
      • Høyskolelektor / Instituttleder
  • Sist oppdatert

    8. oktober 2020

  • Kategori

  • Tema

    • Covid-19
    • Helsevitenskap
    • Pandemi

KOMMENTAR: Folkehelse i koronaens tid

I krisetider har vi lett for å lete etter noen vi kan skylde på. Det avspeiler seg også i medienes dekning under Koronapandemien.

Her er noen få av mangfoldige eksempler på reportasjer som plasserer ansvaret hos noen andre enn oss selv:

De andre har skylden

Covid 19-viruset ble ikke oppfunnet i Norge. De som blir syke i Norge, må altså ha blitt smittet av noen andre. Så hvem er det som har skylden? Er det ungdommen, de som tar trikken, de som bor i Oslo øst, de som feiret ID, de som dro til Østerrike på skiferie eller de som på død og liv måtte kjøpe kvoten sin i Sverige?

Gjennom historien har smittsomme sykdommer ofte vært assosiert med «den eller de andre». Det har også vært tilfelle under COVID-19.  Først var det mennesker av asiatisk avstamning som opplevde diskriminering i det offentlige rom som en reaksjon på at pandemien antagelig hadde sitt utspring i Kina (Devakumar, 2020). 

Rasemessige minoritetsgrupper i Europa er mer negativt påvirket av COVID-19 pandemien sammenlignet med majoritetsgruppene. Minoritetsgrupper i Europa lever ofte i overfylte forhold, spesielt når de er flyktninger. Under slike omstendigheter er fysisk distanse et privilegium ikke alle har (Bozorgmehr, et al. 2020).

Korona har fått et etnisk, kulturelt ansikt

Med høye smittetall i innvandrerbefolkningen er det forståelig at mediene legger fokuset hos innvandrerne, og plutselig har Korona fått et etnisk ansikt – ja, et kulturelt ansikt.

Innvandrere er overrepresentert i lavere sosioøkonomiske grupper. Dette er grupper som har begrenset kunnskap om og tilgang til helsetjenester eller jobber i usikrere arbeidsforhold (Devakumar, 2020).

Minoritetsgrupper i Skandinavia og resten av Europa er også ofte ansatt i yrker som har sentrale funksjoner i en epidemi. Dette kan være jobber innen helse- og sosialomsorg, transport, leveringstjenester, matforsyning og sikkerhetsroller (Devakumar, 2020). De kan altså ikke så lett jobbe fra hjemmekontor eller legge til rette for frivillig isolasjon.  

De som rammes hardest

Pandemien rammer hardest personer med liten eller ingen innflytelse på sin bo- og arbeidssituasjon. Det er personer som ofte har lav inntekt, og som må finne et bosted i områder med høy befolkningstetthet per boenhet.

Det er utdanning, familieøkonomi, familiestørrelse, bo- og arbeidsforhold, kontakt med familie og venner i utlandet og det vi kaller for «health literacy» (helseinformasjons-forståelse) som er avgjørende for smitten – og ikke kultur – hverken innvandrerkultur eller ungdomskultur.

Desto mer utdanning den enkelte har, desto mindre risiko har den enkelte for å bli smittet.

Smitter ikke gjennom kultur

Koronautbrudd har hverken med innvandrer- eller ungdomskultur å gjøre. Viruset smitter nemlig ikke gjennom kultur. Viruset smitter når mange personer er samlet for tett i dårlig ventilerte rom, og fremmes dersom god håndhygiene ikke ivaretas.

Viruset smitter gjennom dråpesmitte, ved direkte kontakt og ved indirekte kontakt. Dråpesmitte skjer gjennom å hoste, nyse, rope eller å synge. Direkte kontakt foregår blant annet gjennom håndhilsning og klemming mens indirekte kontakt forekommer når viruset har blitt overført til inventar, gjenstander eller kontaktflater (dørhåndtak, tastatur, telefon o.l.) (Folkehelseinstituttet, 2020).

Helsevern er ikke bare avhengig av et velfungerende helsesystem med universell dekning, men også av sosial inkludering, rettferdighet og solidaritet. I mangel av disse faktorene forsterkes ulikhetene og syndebukk-rollen noen innvandrergrupper har fått, med vedvarende diskriminering lenge etter.

Frykten for «den eller de andre» kan bare føre til dårligere smitteresultater for alle.

Referanser:

Denne artikkelen er skrevet for Kunnskapsmagasinet Kristiania og første gang publisert 8. oktober 2020.

Tekst: Professor Ursula S. Goth og høyskolelektor Anette Sørensen, begge tilknyttet avdeling for helsevitenskap ved Høyskolen Kristiania.

  • Foto av kvinne med briller, skjerf og sort genser oppstilt for kamera.
    • Professor

    Institutt for helse og trening

    • Høyskolelektor / Instituttleder

    Institutt for helse og trening