Følgende er basert på et innlegg holdt på et seminar 11.6.2021 for ledere i UH-sektoren om revisjon av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Da den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ble lansert sammen med statsbudsjettet i 2014 var de overordnede målene å i) styrke konkurransekraft og innovasjonsevne, ii) løse store samfunnsproblemer, og iii) utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.

Da planen ble revidert i 2018, slo daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø fast at disse overordnede målene sto fast. Men det var likevel noen viktige endringer. Blant annet kom revisjonen med en ny langsiktig prioritering: Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden. Gjennom dette området ble det mer plass til humaniora og samfunnsvitenskap i langtidsplanen.

Forut for revisjonen forelå det en rekke relevante kunnskapsgrunnlag. Vi hadde blant annet fått en humanioramelding. Dessuten hadde det blitt gjennomført noen store, brede, fagevalueringer av både humaniora og samfunnsvitenskap. Gjennom disse evalueringene leverte norske fagmiljøer beskrivelser (såkalte "impact"-eksempler) på hvordan forskning og faglig utvikling hadde påvirket samfunnet. Metodikken kan diskuteres, men resultatet ga en rikholdig database av norsk fagmiljøers egne eksempler på faglig aktivitet som hadde effekter på samfunnet, innen samfunnsvitenskap- og humaniora.

Den gang jobbet jeg i Forskningsrådet og jeg skal ta en del av skylden for at "impact" ble en del av disse evalueringene. Mer interessant er hvordan materialet ble tatt inn i innspillsprosessen til revisjon av langtidsplanen. Vi gjennomførte en kvalitativ analyse av impact-eksemplene. Blant spørsmålene vi stilte var om eksemplene gjaldt spesielle samfunnsområder, langs hvilke stier fant forskningen sin vei fra akademia og ut i samfunnet, og om det var grupper eller enkeltpersoner som sto for de fleste eksemplene. Dessuten så vi på samsvaret mellom impact-eksemplene og den eksisterende langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Altså: fant impact-eksemplene en naturlig plass i langtidsplanen, eller falt de utenfor?

Sammenligningen med EUs forskningsprogram var en viktig bidragsyter i å identifisere en blindsone for den norske langtidsplanen.

Resultatet var nedslående, men ikke overraskende. Det som norske samfunnsvitenskapelige og humanistiske miljøer selv mente utgjorde eksempler på deres samfunnsbetydning var bare sånn passe i samsvar med den norske langtidsplanen. For samfunnsvitenskap var det bare 76 av 242 eksempler, det vil si om lag 31%, som passet inn i de prioriterte områdene i langtidsplanen.

Hva så med Horisont 2020, forløperen til Horisont Europa? Og her kommer det interessante. Det var et mye større samsvar mellom norske samfunnsvitenskapelige og humanistiske impact-eksempler og Horisont 2020, enn det var med den norske langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Forskjellen lå i EUs forskningsområder "Europe in a changing world" and "Secure societies".

Dette ble spilt inn til revisjonen av Langtidsplanen fra flere aktører og med litt ulik argumentasjon. Det er vanskelig å si hvilke argumenter blant de flere hundre innspillene som ble hensyntatt da det nye området "Samfunnssikkerhet og samhøriget i en globalisert verden" ble etablert. Men en hypotese er at sammenligningen med EUs forskningsprogram var en viktig bidragsyter i å identifisere en blindsone for den norske langtidsplanen.

Det er rom for forbedring i Langtidsplanen. I hovedsak synes den dessverre å bekrefte at forskning og utdanning skjer ved universiteter og høyskoler, mens innovasjon i hovedsak skjer andre steder.

Hvorfor har jeg brukt så mye tid på å gå gjennom dette. Jo, jeg mener det gir en metode for å identifisere større linjer der den norske langtidsplanen kommer til kort, og der den bør styrkes ytterligere.

I EUs oppsummering av læringspunkter fra Horisont 2020 listes det opp seks såkalte "key novelties" for Horisont Europa. To av dem er spesielt relevante i forbindelse med revisjon av den norske langtidsplanen. Den første er "European innovation Council". Det er et slags europeisk innovasjonsråd med etablerings- og finansieringsstøtte til entreprenøriell og annen verdiskaping. Begrunnelse er behovet for å systematisk støtte såkalt gjennombruddsinnovasjon.

Det andre er "Research and Innovation Missions", eller bare "Missions" som noen kaller dem (på norsk."samfunnsoppdrag"). Missions er en portefølje av tiltak på tvers av disipliner, hvis hensikt det er å etablere et mål som er både modig, inspirerende og målbart, og som dessuten har betydning (impact) for samfunnet.

Det er identifisert 5 områder for missions (min oversettelse).
- Kreft
- Tilpassing til klimaendringer
- Friske hav, kyst og innlandsvann
- Klimanøytrale og smarte byer
- Friskt jordsmonn og mat

Områdene er beskrevet ulikt fordi utfordringene har ulik karakter. Men felles for dem alle er at de systematiserer initiativ som inneholder hele spennet fra grunnleggende kartleggging og forskning til anvendelsesnær verdiskaping og innovasjon. Fra private initiativ og nyskaping, til regulativ virksomhet og offentlig tjenesteutvikling.

Det vil for eksempel være vanskelig å tilrettelegge for grønn giv og bærekraftig omstilling hvis ikke arbeidslivet har tilgang til kandidater med kunnskap om for eksempel bærekraftig innovasjon og sirkulærøkonomi.

Det er ingen overraskelse, derfor, at innovasjon, både forstått i en klassisk industriell forstand som teknologi og industrielt entreprenørskap, og i en bredere betydning som favner tjenester, organisering, og også offentlig sektor, er viktig i Missions.

Følgende tre eksempler fra tre ulike missions er en illustrasjon: I "Conquering cancer, mission possible" står følgende anbefaling "Accelerate innovation and implementation of new technologies and create Oncology-focused Living Labs to conquer cancer". Her skal det etableres en infrastruktur for å støtte opp under og drive fram innovasjon. I "A climate resilient Europe" (et Mission under klima-området) er en av målene "[to p]romote public procurement practices that are sustainable, in accordance with national policies and priorities". Et mål som vil favne innovative offentlige innkjøp. Et annet mål under samme mission adresserer industriell innovasjon: "Enhance scientific research, upgrade the technological capabilities of industrial sectors […], encouraging innovation […]". Det tredje eksemplet, "Mission Starfish 2030", har identifisert at et viktig mål er å bidra til en "EU Taxonomy to help investors, companies, issuers and project promoters navigate the transition to a low-carbon, resilient and resource-efficient economy".

Det interessante i disse eksemplene er, og her er jeg vel ved et hovedpoeng, at *i* Missions, slik Horisont Europa synes å behandle det, ligger det en systematikk i tenkningen omkring hvordan innovasjon henger sammen med forskning og (i og for seg) høyere utdanning.

Hva så med den norske langtidsplanen for forskning og høyere utdanning?

Både den opprinnelige planen og den som ble revidert i 2018 har "styrke konkurransekraft og innovasjonsevne" blant sine tre overordnede målsettinger. Innovasjon er altså klart viktig for langtidsplanen. Planen favner dessuten store og viktige tiltak som Skattefunn, Sentre for forskningsdrevet innovasjon, den snakker om nytt næringsliv og behovet for omstilling, og den har en vertikal søyle dedikert til fornyelse i offentlig sektor (implisitt innovasjon i offentlig sektor).

Spesielt dette siste området inneholder et spennende potensiale. Et eksempel vi finner i den gjeldende langtidsplanen er Arbeids- og velferdsdirektoratets initiativ for å bygge opp fagmiljøer for å utvikle og forsterke sammenhengene mellom praksisbasert forskning,
forskningsbasert undervisning og kunnskapsbasert tjenesteutvikling, sammen med blant annet NTNU, UIB og NORCE. Et annet eksempel, som kunne vært nevnt, er Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved OsloMet, et sterkt anvendt samfunnsforskningsmjiljø som er lokalisert midt i en stor profesjonsutdaningsinstitusjon. Eller vi kunne sett til idelle, uavhengige aktører som Høyskolen Kristiania som jobber systematisk med å være på lag med arbeidslivet. 

Langtidsplanen bør legge til rette for at også universiteter og høyskoler kan bidra effektivt til den innovasjonen som samfunnet behøver. Det gjør den ikke i stor nok grad i dag.

Så da er vel alt vel, da? Dessverre er det rom for forbedring. I hovedsak synes nemlig Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning å bekrefte at forskning og utdanning skjer ved universiteter og høyskoler, mens innovasjon i hovedsak skjer andre steder, for eksempel i instituttsektoren, i næringslivet og (eventuelt) i offentlig sektor.

Med andre ord synes kapasiteten hos universiteter og høyskoler til å bidra innen innovasjon til å være underutnyttet. Sammenhengen mellom forskning og innovasjon er vel neppe lineær. Og potensialet som ligger i å ta ut innvasjonseffekter gjennom for eksempel utdanning synes å være er vesentlig. Det vil for eksempel være vanskelig å tilrettelegge for grønn giv og bærekraftig omstilling hvis ikke arbeidslivet har tilgang til kandidater med kunnskap om for eksempel bærekraftig innovasjon og sirkulærøkonomi. Nettop her tenker jeg det kan være hensiktsmessig å la seg inspirere av av hvordan Horisont Europe designer sine ulike Missions, der tiltak og aktiviteter på mange ulike nivåer og hos mange ulike aktører er vevet sammen til hele.

Jeg begynte med en redegjørelse av hvordan ett innspill til forrige revisjon av langtidsplanen baserte seg på en analyse av norske impact-eksempler, og at disse viste seg å ha bedre samsvar med europeiske forskningsstrategier enn den norske langtidsplanen. Et annet interessant funn fra denne analysen var hvor mange av de samfunnsvitenskapelige impact-eksemplene som angikk økonomisk verdiskaping. Det var nemlig den nest største kategorien etter den ikke fullt så overaskende, og kanskje samfunnsforskningsfaglig mer nærliggende, "politisk betydning". Poenget er at hvis innovasjon får en mer prominent plass i den nye langtidsplanen, hvis det reflekteres på en måte som også legger til rette for gode og brede bidrag fra universiteter og høyskoler, så er det viktig å ikke avgrense innovasjon til teknologisk innovasjon men å tenke bredt - både tematisk og innovasjonsmetodisk.

Avslutningsvis: Vi trenger altså en langtidsplan for forskning, høyere utdanning og innovasjon. Langtidsplanen bør behandle innovasjon gjennomgående og mer systematisk. Den må inneholde en bred forståelse av innovasjon. Og den bør være tydelig på samspillet mellom ulike aktører og ulike sektorer i å løse de oppgavene vi står overfor. Her kan Horisont Europas "Missions" være en inspirasjonskilde. Dessuten bør langtidsplanen legge til rette for at også universiteter og høyskoler kan bidra effektivt til den innovasjonen som samfunnet behøver. Det gjør den ikke i stor nok grad i dag.

(Bildet øverst i blogginnlegget er tatt av PIRO4D fra Pixabay )